Islendingesagaene er noe av det middelalderen er kjent for, men det finnes ca. 45 islendingesagaer som vi kjenner til. Noen av de viktigste kjennetegnene på en islendingesaga er at de først ble fortalt i muntlig form, før de på 1200- tallet ble skrevet ned.
Vi vet ennå ikke om noen konkrete personer som har skrevet disse sagaene, dette er bare noe folk kan gjette seg til, men som det er lite sannsynlig å finne et konkret svar på. Sagaenes begynnelse pleier for det meste å dreie seg om slekta til hovedpersonen som sagaen dreier seg om. Før sagaene ble skrevet ned, måtte fortelleren stole på minne han/hun hadde fra når han/hun ble fortalt sagaen, slik at den ble mest mulig lik den opprinnelige. Sagaene går ikke noe særlig inn på følelsene eller tankene til personene i sagaene, noe som gjør at vi som leser dem gjerne sitter for oss selv og funderer på hvordan de tenker og føler. Personer blir ikke skildret fra deres indre, men fra hvordan de blir oppfattet av de utenforstående.
Når det i disse islendingesagaene skjedde noe dramatisk, ble det ikke blåst opp slik det gjør i dagens bøker. Et særpreg var underdrivelse, ble en mann hogget over halsen med en øks slik at blodet sprutet, så var det dette som ble skrevet og ikke noe mer. Islendingesagaer er altså ganske ulike fra dagens litteratur, men er ganske spennende og se tilbake på hvordan de skrev før og fikk formidle det de ville fortelle med disse historiene.
Bildet er hentet fra:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar